Basestasjoner

Tilbake

Publisert 17.02.2014, oppdatert 19.11.2014 14:18

Stikkord: Mobil og trådløst, Basestasjon

Samfunnets behov for trådløs kommunikasjon er økende. Det er da nødvendig å sette opp basestasjoner slik at ulike kommunikasjonssystemer får best mulig dekning. Enkelte har uttrykt bekymring for helseeffekter ved eksponering fra basestasjoner.

Hva er en basestasjon?

Et basestasjonsanlegg består av en eller flere antenner og sender- og mottakerutstyr. Sender- og mottakerutstyret er vanligvis plassert i et eget rom. Utstyret er så godt skjermet at radiobølgene som lekker ut til omgivelsene er minimale, og nivået ligger langt under gjeldende grenseverdier. Antennene er som regel montert 10-50 meter over bakken i master. Selve mobilmasten er kun en byggekonstruksjon. En annen vanlig plassering av antenner er å montere de på et stativ oppe på taket av boligblokker og andre typer bygninger.

Radiosignalene sendes ut fra antennene som sitter høyt oppe i masten. For å få dekning i lokale områder som ikke nås av de store basestasjonene, monteres det i tillegg mindre basestasjoner, såkalte repeatere. Disse kan plasseres innen-dørs i kontorlokaler og har svakere utstråling. Inne i vei- og jernbanetuneller benyttes i stor grad repeatere.   

Hvordan sender en basestasjon?

Hver antenne sender ut radiosignaler i én bestemt retning. Signalene sendes ut nesten horisontalt. En kan sammenligne dette med hvordan en lommelykt sender ut en lyskjegle. Feltet reduseres raskt med avstand fra antennen. Ved opphold nærmere enn ca. 10 meter fra antennen i hovedstråleretningen, det vil si i høyde med selve antennen, kan feltstyrken overskride grenseverdiene for befolkningen.

Disse antennene er plassert høyt over bakken. Dermed er det sjelden mulig å komme nær antennen. Feltet under og i andre retninger enn framover fra antennene, er svært lavt. Effekten bak er kraftig dempet i forhold til effekten foran antennene. Det betyr at innenfor omkring en halv meters avstand bak de kraftigste antennene, vil feltet være lavere enn de internasjonale grenseverdiene for befolkningen.

Illustrasjon av hvordan en basestasjon sender.

Illustrasjon av hvordan en basestasjon sender.

De mindre basestasjonene kan ha antenner som sender i alle retninger. Disse benyttes blant annet når det er behov for egne anlegg for mobildekning innendørs i kontorlokaler. På grunn av lav effekt vil grenseverdiene ikke overskrides, selv om man kommer nærmere disse antennene.

Den anbefalte minste avstanden til antennene gjelder når de sender med full effekt. Det forekommer sjelden. Basestasjonene regulerer utstrålt effekt, slik at effekten varierer med hvor mye og hva slags trafikk som går over basestasjonen.

For antenner som plasseres innendørs eller i nærheten av der folk oppholder seg (mindre enn 3-5 meter), reduseres effekten til 0,1- 1 Watt. Basestasjoner som har antenner plassert i master og på tak sender med maksimalt en effekt på 100 Watt.

Mobildekning

Signalstyrken fra mobiltelefonen er avhengig av dekningsforholdene der man ringer fra. Er det stor avstand til nærmeste basestasjon, vil mobiltelefonen sende med sterkere signal enn om man befinner seg nær en basestasjon. Telefonen vil stadig søke etter nærmeste basestasjon som gir best dekning. Ved god dekning kan telefonen redusere effekten til en tusendel av maksimal effekt.

Ikke helserisiko

Slik antenner normalt er montert, vil det være svært lave nivåer på radiobølgene der vanlig ferdsel forekommer. Strålevernet har i samarbeid med de andre nordiske landenes strålevernsmyndigheter vurdert om basestasjoner innebærer noen helserisiko. Konklusjonen er at det per i dag ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at eksponering fra basestasjoner forårsaker negative helseeffekter, så lenge anbefalte grenseverdier fra den internasjonale strålevernkommisjonen for ikke-ioniserende stråling, ICNIRP*, ikke overskrides. Vurderingen er basert på kvalitetssikret forskning på mulige helseeffekter av slik eksponering.

Statens strålevern og Post- og teletilsynet har utført mange målinger, og nivåene er normalt under en tusendel av eksponeringsgrenser anbefalt av ICNIRP*.

*) International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection. Kommisjonen er formelt anerkjent av Verdens Helseorganisasjon (WHO) som en uavhengig organisasjon for ikke-ioniserende stråling og deres anbefalinger ligger til grunn for norsk forvaltning