Ferskvannsøkosystemer rammes hardt av nedfall av radionuklider fordi innsjøer fungerer som feller for radioaktivt materiale fra nedslagsfeltet. Ferskvannsfisk representerer en viktig kilde til overføring av radioaktivt cesium fra naturlige økosystem til menneske.
Ørret (Salmo trutta) og røye (Salvelinus alpinus) har vid utbredelse over store deler av Norge. Opptak av radioaktivt cesium hos ørret og røye er blitt studert i Høysjøen i Verdal i Nord-Trøndelag siden 1986. Målinger av radioaktivitet i fisk samlet inn fra Høysjøen høsten 1985, viste at fisken hadde et innhold av radioaktivt cesium på om lag 30 Bq/kg. Dette var rester etter det radioaktive nedfallet som kom etter prøvesprengningene av atomvåpen på 1960-tallet.
Etter at det radioaktive nedfallet fra Tsjernobyl nådde Midt-Norge 28. april 1986, steg cesiuminnholdet i ørret og røye fra Høysjøen raskt. Ørret nådde en topp i slutten av juli, om lag 80 dager etter nedfallet. Maksimumsverdiene i røye var lavere og kom noe senere på høsten (Figur 1). I de første årene avtok radioaktiviteten raskt, men etter 1990 har nedgangen gått mye saktere.
Resultater fra 2005
I 2005 var gjennomsnittlig konsentrasjon i ørret på 245 Bq/kg (cesium-137), og 130 Bq/kg for røye. Innholdet av radioaktivt cesium i fisk er fremdeles fra 5-9 ganger høyere enn det var før Tsjernobyl nedfallet. Cesium-134 er nå, på grunn av sin korte fysiske halveringstid (ca. 2 år), ute av økosystemet.
Viktige biologiske faktorer hos ørret og røye
Biologiske forskjeller har stor betydning for opptak av radioaktivt cesium i ferskvannsfisk. Valg av diett, oppholdssted og størrelsen på næringsinntaket er viktige faktorer som bestemmer inntaket og ekskresjonen av radiocesium hos ørret og røye. Når ørret og røye lever i samme innsjø, utnytter ørret og røye delvis ulike habitat og delvis ulike byttedyr.
Ulike byttedyr
Ørret lever på grunt vann i strandsonen hele året og spiser i hovedsak bunndyr. Røye finnes i hovedsak på dypere vann der den spiser en blanding av dyreplankton og bunndyr, med hovedvekt på dyreplankton. Røye finner dyreplankton ved å ta kortere turer opp i de frie vannmasser. Den høye og tidlige toppen i radioaktivitet hos ørret sammenlignet med røye kan forklares ved at ørretens byttedyr, som hovedsakelig er bunndyr, tok opp radioaktivt cesium raskere og nådde et høyere nivå våren 1986 enn dyreplankton, som er røyas viktigste næring. Like viktig er det at ørret spiser betydelig mer enn røye, spesielt tidlig på året, noe som resulterte i tre ganger høyere inntak av radioaktivt cesium i 1986.
Radioaktiviteten i byttedyr fra fiskenes magesekk varierte mye i den første fasen etter nedfallet, men fra starten på 1990-tallet har cesiuminnholdet i ørretens mageinnhold vært jevnt over høyere enn i røyas mageinnhold. Noe av det høyere inntaket hos ørret ble utlignet med en raskere utskillelse. Utskillelsen av cesium ble beregnet å være ca. 20 % raskere hos ørret enn røye fordi ørret oppholder seg på grunt vann i strandsonen hvor vanntemperaturen er høy om sommeren, mens røya går dypere og derfor på kaldere vann.
Radioaktivitet i helfisk (cesium-137 Bq/kg våtvekt, geometrisk middelverdi) i ørret (A) og røye (R) fra Høysjøen. Øverst: fra 1986 til juni 2005 (logaritmisk skala). Nederst: fra juni 1990 til juni 2005.
Resultater er innhentet og bearbeidet av NINA.