Effekten eller skadeligheten av stråling er avhengig av strålemengden, eller dosen

Tilbake

Publisert 17.12.2013, oppdatert 25.04.2016 11:12

Stikkord: Radiologi

Absorbert dose

Stråledosen er et mål på den energi strålingen avsettes pr. kilo kroppsvev. Dette kalles absorbert dose, og enheten er gray (Gy). Absorbert dose er imidlertid ikke noe entydig mål på skadelighet og det vil også være avgjørende om strålingen treffer hele kroppen eller bare et mindre område.

Ekvivalent dose

Hvilken skadelig effekt strålingen har på vev avhenger av hva slags stråling det dreier seg om. Noen typer stråling har større skadeeffekt enn andre ved samme absorberte dose. Ved å multiplisere den absorberte dosen med vektfaktoren relativt til gamma- og betastråling (vektfaktor=1) for det aktuelle stråleslaget får man ekvivalent dose. For alfastråling er vektfaktoren 20, mens den for nøytroner varierer mellom 5 og 20 avhengig av energi. Den ekvivalente dosen gir et bedre mål på skadeeffekt og uttrykkes i enheten sievert (Sv). For gamma- og røntgenstråling og betastråling er ekvivalent dose identisk med absorbert dose.

Effektiv dose

Forskjellige organer har forskjellig risiko for utvikling av kreft eller genetiske effekter. Noen typer stråling har kort rekkevidde og gir bare stråledoser når radioaktive stoffer kommer inn i kroppen, mens i andre sammenhenger blir hele kroppen eksponert. Når man skal sammenligne doser fra forskjellige strålekilder, og som gir doser til forskjellige organer, multipliserer man ekvivalent dose med en relativ vektfaktor for hvert organ og summerer opp over alle organene. Dette er den effektive dosen. Disse faktorene er avledet på bakgrunn av kunnskap om risiko fra epidemiologiske og radiobiologiske studier, og de kan i prinsippet endres når og hvis nye data foreligger. Vektfaktorene ble sist endret i 2007, og i dag er det rød benmarg, tykktarm, mage og bryst som har de høyeste vektfaktorene på 0,12. Vektfaktoren for gonadene (testikler og eggstokker) er nå redusert til 0,08, hvilket er et uttrykk for at man anser at risikoen for arvelige skader er mindre enn hva man tidligere anså. Summen av alle vektfaktorene skal være lik 1. Effektiv dose uttrykkes i enheten sievert (Sv).

Sievert og millisievert

En helkroppsdose på en sievert er mye og det er få mennesker som utsettes for dette. Det er i stedet vanlig å snakke om tusendeler av en sievert. Vanligvis anvendes derfor enheten millisievert (mSv). 4 millisievert tilsvarer om lag den gjennomsnittlige dosen fra naturlig bakgrunnsstråling fra verdensrommet, fra bakken og fra stoffer i egen kropp som en person mottar årlig.
Det lar seg gjøre å regne om fra becquerel til millisievert. Men for å anslå hvordan en viss mengde radioaktivitet gir en viss stråledose til mennesker, må man bruke en hel rekke fysiske og biologiske omregningsfaktorer.

Kollektiv dose

Enheten mansievert (manSv) er et annet mål for stråledose. Mansievert sier noe om hvor stor dose en hel gruppe av befolkningen har fått (f.eks. flypersonell eller alle radiologer). Man snakker i denne forbindelse om en kollektiv dose, og ofte om hvor stor samlet dose en befolkning får fra en gitt strålekilde.

Grenseverdier

Vanligste måte for myndigheter å beskytte individer mot kreftfremkallende eller andre skadelige stoffer, er å sette grenseverdier. For å beskytte mennesker mot stråling, er det bygget opp et strålevern bestående av administrative og tekniske tiltak. Til dette hører regulering av bruk av strålekilder, sikringstiltak og forskrifter. I tillegg bruker man begrepene berettigelse og optimalisering. Med berettigelse menes at strålebruken skal gi mer nytte enn ulempe. Med optimalisering menes at man skal bruke så lite stråling som mulig, forutsatt at man fremdeles har en nytte av den.

Dosegrensen for yrkeseksponerte er på 20 mSv pr. år i gjennomsnitt (over en 5-årsperiode). For gravide skal dosen til fosteret ikke overstige 1 mSv for resten av svangerskapet. For enkeltpersoner i befolkningen er dosegrensen 1 mSv pr. år. For pasienter har man ikke dosegrenser, da det forutsettes at de har en nytte av strålingen. Ved ulykker hvor radioaktive stoffer spres i miljøet, kan ikke grensene settes på samme måte som ved normalt strålevern. I et ulykkestilfelle er det i stedet spørsmål om hvordan man kan eliminere så stor del som mulig av forventede stråledoser. Likevel gjelder prinsippet om at stråledosene skal holdes så lave som det med rimelighet er mulig.

Bidrag til den gjennomsnittlige stråledosen (mSv/år) for befolkningen i Norge. Den totale stråledosen er beregnet til 5,2 mSv/år. Radon står for det største bidraget, mens medisinsk stråling står for den største menneskeskapte kilden. Begge disse bidragene varierer betydelig. Illustrasjon: Statens strålevern

Bidrag til den gjennomsnittlige stråledosen (mSv/år) for befolkningen i Norge. Den totale stråledosen er beregnet til 5,2 mSv/år. Radon står for det største bidraget, mens medisinsk stråling står for den største menneskeskapte kilden. Begge disse bidragene varierer betydelig. Illustrasjon: Statens strålevern

 
Du kan lese mer om gjennomsnittsdosen og de forskjellige bidragene i StrålevernRapport 2015:12 «Stråledoser til befolkningen».