Hopp til innhold

Berettigelse og optimalisering


Anvendelse av medisinske røntgenundersøkelser er berettiget dersom strålebruken overveiende er til nytte for pasienten med utgangspunkt i forventet diagnostisk eller behandlingsmessig resultat, sett i forhold til den skade som strålingen kan forårsake.

Vurderingen av berettigelse kan også omfatte resultatets forventede kvalitet og effektivitet, samt fordeler og risiko forbundet med alternative metoder som innebærer mindre stråledoser eller som ikke benytter ioniserende stråling. Vurdering av berettigelse praktiseres både på generelt metodisk nivå og på individuelt nivå. Med pasientens individuelle forutsetninger menes individuell diagnose og sykdomstilstand m.v. Undersøkelser som blir vurdert ikke å være berettiget bør ikke utføres.

Vurdering av berettigelse
Til hjelp i vurderingen av berettigelse henvises det til ”Henvisningskriterier for bildediagnostikk” (Norsk Radiologisk Forening). Anbefalingene bygger på EU-dokumentet ”Referral guidelines for imaging”  som har basis i britiske anbefalinger (begge finnes under Eksterne lenker). Henvisningskriteriene er rettet til henvisende leger, men utgjør også veiledning for radiologiske avdelinger. Vurdering av berettigelse praktiseres altså både ved henvisning, og når pasienten ankommer radiologisk virksomhet, og da gjerne i dialog mellom henvisende lege og faglig ansvarlig for undersøkelsen. Valg av modalitet eller undersøkelsesmetode/prosedyre bør være opp til virksomheten å avgjøre, ut fra dens spesialistkompetanse.

Røntgenundersøkelser av barn
Røntgenundersøkelser av barn er antatt å være forbundet med høyere strålingsrisiko enn voksne. Berettigelsen av henviste røntgenundersøkelser av barn må derfor vies spesiell oppmerksomhet, også med tanke på valg av modalitet eller undersøkelsesmetode. Dersom ultralyd eller MR kan gi samme diagnostiske informasjon som røntgenbaserte metoder, bør en velge én av disse. Dette gjelder spesielt ved oppfølging av en gitt sykdom med mange gjentatte undersøkelser, og ved røntgenundersøkelser som er forbundet med relativt høye stråledoser, som f.eks. CT. Strålingsrisikoen for en enkelt undersøkelse må imidlertid betraktes som liten, og det er i alle tilfelle viktig at mistanke om alvorlig sykdom blir utredet.

Optimalisert røntgenundersøkelser av pasienter
Røntgenundersøkelser av pasienter skal være optimalisert slik at de utføres med lavest mulig stråledose samtidig som en sikrer ønsket diagnostisk informasjon. Kravet om optimalisering er også kjent under akronymet ALARA (as low as reasonable achievable) eller ALARP (as low as reasonable practicable), og praktiseres på flere nivåer. På overordnet nivå handler det om valg av apparatur og prosedyre ut fra tekniske, praktiske, økonomiske og samfunnsmessige forhold. Dette vil være styrt av politiske føringer, totale ressursrammer innen de regionale helseforetakene, markedskrefter, etc. I virksomheten, innen gitte rammer mht. økonomi og eksisterende apparaturpark, handler det om å utvikle gode prosedyrer og protokoller, samt å tilpasse disse til den enkelte pasient.

Standardiserte protokoller
For å sikre en optimal røntgenundersøkelse av pasienter skal virksomheten utarbeide standardiserte protokoller. Protokollene skal kun være veiledende for undersøkelsene, og kan i tillegg kreve en individuell tilpasning. Protokoller for pasientgrupper som gjennomgår et omfattende oppfølgnings- og kontrollregime vha. radiologiske metoder bør i tillegg vurderes nøye med hensyn til omfang og frekvens.

Protokoller for undersøkelser av barn og gravide
Protokoller for undersøkelser av barn bør utvikles for ulike aldersgrupper, vektklasser eller kroppsstørrelser. Ved undersøkelse av gravide kvinner skal protokollene optimaliseres slik at bestråling medfører lavest mulig dose til foster. Dette medfører egne optimaliserte lavdoseprotokoller som har som formål å holde dosen til foster så lav som overhode mulig samtidig som nødvendig diagnostisk informasjon og resultat ivaretas.  Optimalisering praktisert på individnivå medfører å tilpasse eksponeringsparametrene til pasientens vekt (diameter/tykkelse) og spesielle sykdomstilstand, etc. Et eksempel er også gravide kvinner der undersøkelsen er funnet berettiget å gjennomføre til tross for påvist graviditet.