Effekten eller skadeligheten av stråling er avhengig av strålemengden, eller dosen.
Bidrag fra forskjellige kilder til årlig stråledose for en gjennomsnittsperson i Norge
Absorbert dose
Stråledosen er et mål på den energi strålingen avsetter pr. kilo kroppsvev. Dette kalles absorbert dose, og enheten er gray (Gy). Absorbert dose er imidlertid ikke noe entydig mål på skadelighet. Skadeligheten avhenger også av hva slags stråling det dreier seg om. F.eks. er 1 Gy av alfastråling 20 ganger mer skadelig enn 1 Gy av beta- eller gammastråling. Vi sier at alfa-strålingen har vektfaktor 20.
Det er bare den strålingen som avsetter energi i kroppen som kan gi biologisk virkning. Gammastråling kan passere tvers igjennom deg uten å avsette energi. Da har du ikke fått noen stråledose, og heller ingen øket helserisiko.
Ekvivalent dose
Noen typer stråling har større skadeeffekt enn andre ved samme absorberte dose. Ved å multiplisere den absorberte dosen med vektfaktoren relativt til gamma- og betastråling (vektfaktor=1) for det aktuelle stråleslaget får man ekvivalent dose. For alfastråling er vektfaktoren 20, mens den for nøytroner varierer mellom 5 og 20 avhengig av energi. Den ekvivalente dosen gir et bedre mål på skadeeffekt og uttrykkes i enheten sievert (Sv). For gamma- og røntgenstråling og betastråling er ekvivalent dose identisk med absorbert dose.
Effektiv dose
Forskjellige organer har forskjellig risiko for utvikling av kreft eller genetiske effekter. Noen typer stråling har kort rekkevidde og gir bare stråledoser når radioaktive stoffer kommer inn i kroppen, mens i andre sammenhenger blir hele kroppen eksponert. Når man skal sammenligne doser fra forskjellige strålekilder, og som gir doser til forskjellige organer, multipliserer man ekvivalent dose med en relativ vektfaktor for hvert organ og man får da effektiv dose. Disse faktorene er avledet på bakgrunn av kunnskap om risiko fra epidemiologiske og radiobiologiske studier, og de kan i prinsippet endres når og hvis nye data foreligger Vektfaktorene ble siste endret i 2007 , og i dag er det rød benmarg, tykktarm, mage og bryst som har høyeste vektfaktor på 0,12. Vektfaktoren for gonadene (testikler og eggstokker) er nå redusert til 0,08. Summen av alle vektfaktorene skal være lik 1. Effektiv dose uttrykkes i enheten sievert (Sv).
Sievert og millisievert
En sievert er en stor stråledose som få mennesker utsettes for. Det er i stedet vanlig å snakke om tusendeler av en sievert. Vanligvis anvendes derfor enheten millisievert (mSv). En millisievert tilsvarer om lag den gjennomsnittlige dosen fra naturlig bakgrunnsstråling fra verdensrommet, fra bakken og fra stoffer i egen kropp som en person mottar årlig.
Det lar seg gjøre å regne om fra becquerel til millisievert. Men for å anslå hvordan en viss mengde radioaktivitet gir en viss stråledose til mennesker, må man bruke en hel rekke fysiske og biologiske omregningsfaktorer.
Kollektiv dose
Enheten mansievert (manSv) er et annet mål for stråledose. Mansievert sier noe om hvor mange mennesker som er blitt utsatt for en viss individdose (Sv). Man snakker i denne forbindelse om en kollektiv dose.
Grenseverdier
Vanligste måte for myndigheter å beskytte individer mot kreftfremkallende eller andre skadelige stoffer, er å sette grenseverdier. For å beskytte mennesker mot stråling, er det bygget opp et strålevern bestående av administrative og tekniske tiltak. Til dette hører regulering av bruk av strålekilder, sikringstiltak og forskrifter.
Dosegrensen for yrkeseksponerte er på 20 mSv pr. år i gjennomsnitt (over en 5-årsperiode). For gravide skal dosen til fosteret ikke overstige 1 mSv for resten av svangerskapet. For enkeltpersoner i befolkningen er dosegrensen 1 mSv pr. år. Ved ulykker hvor radioaktive stoffer spres i miljøet, kan ikke grensene settes på samme måte som ved normalt strålevern. I et ulykkestilfelle er det i stedet spørsmål om hvordan man kan eliminere så stor del som mulig av forventede stråledoser. Likevel gjelder prinsippet om at stråledosene skal holdes så lave som det med rimelighet er mulig.
