Nei, generelt ikke. Stråledose til foster vil for alle vanlige undersøkelsesprotokoller (vanlig røntgen, CT, nukleærmedisinsk diagnostikk) ligge godt under de verdiene en vurderer som indikasjon for abort isolert sett. Dette presiseres, da det er mye misforståelser her! Det er viktig å kunne informere pasienten om størrelsesorden av dose til foster for aktuell undersøkelse og risikoaspekter rundt dette, slik at det ikke oppstår unødig bekymring rundt en nødvendig undersøkelse.

Se også StrålevernInfo 15:2005: "Graviditet og røntgenstråling".

Når det gjelder maksimalt antall hensiktsmessige røntgenundersøkelser på et år er dette helt avhengig av den enkeltes pasients medisinske situasjon. Det avgjørende er at hver enkelt henviste røntgenundersøkelse bidrar til nyttig informasjon for den videre vurderingen og/eller behandlingen av pasienten. Hvis så er tilfelle vil gevinsten alltid overgå den lille strålingsrisikoen som er forbundet med undersøkelsen.

Et høyt antall høydoseundersøkelser i løpet av et år (som f.eks. CT av kroppen) kan godt være berettiget for å stille riktig diagnose og bestemme riktig behandling av en alvorlig livstruende tilstand.

PET/CT er en forkortelse for to selvstendige metoder brukt samtidig for å ta bilde, PET og CT. PET står for ”positron emissions tomography”. PET-teknologien sorterer under den nukleærmedisin, der pasienten inntar en radioaktiv løsning via injeksjon, drikke eller lignende, og deretter måler radioaktiviteten som stråler ut av pasienten med detektorer.

Styrken ved PET er at man får et godt bilde av organenes fysiologi og funksjon. CT gir på den annen side en mye bedre avbildning mht skarphet og detaljoppløsning av anatomien. Når en samtidig tar bilde av et område av kroppen med både PET og CT, får en både informasjon om posisjon og funksjon, og PET/CT er derfor et spesielt godt hjelpemiddel i kreftdiagnostikken.

Røntgenstråling er generert i et røntgenrør, der elektroner akselereres mot et fokus. Når elektronene nærmer seg fokus, vil de bremses ned og miste energi. Energien vil da avgis som varmestråling og røntgenstråling. Et annet ord for røntgenstrålingen er bremsestråling. Det vil også avgis noe stråling som kalles karakteristisk stråling. Energien til denne vil være avhengig av materialet i anodens fokus.

Røntgenstrålingen avgis kun når man eksponerer og det er ikke stråling igjen i rommet etterpå.

Enkelte stoffer er radioaktive, hvilket betyr at de er i en ustabil tilstand. Ved å avgi energi i form av stråling vil til slutt stoffet komme i en stabil tilstand. Denne prosessen kan ta minutter til tusentals år. Strålingen kan, avhengig av stofftype, inneholde både alfa, beta og gammastråling, eller en kombinasjon av disse.

Strålingsrisikoen ved røntgendiagnostikk er generelt sett svært lav. Risikoen består av en veldig liten økning i sannsynligheten for å utvikle kreft mange år eller tiår etter at bestrålingen fant sted. Denne økte risikoen er minimal i forhold til forekomsten av kreftutvikling generelt (altså kreft som ikke er strålingsindusert). Ut fra kreftstatistikken vet man at omtrent en av fire dør av kreft, uten at årsaken(e) til dette er kjent. For de mest vanligste røntgenundersøkelsene (av armer, ben, lunger og tenner) er stråledosen så lav at den økte risikoen for å dø av kreft i løpet av livet vil være mindre enn én ut av en million. Selv for undersøkelser som involverer mange røntgeneksponeringer og gjennomlysning (f.eks. tykktarmsundersøkelser) eller CT undersøkelser av større deler av kroppen, vil ikke den økte risikoen ligge på mer enn én ut av noen få tusen. Typisk økning i risiko for å dø av kreft i løpet av livet for en del vanlige røntgenundersøkelser er gitt i ekstern link.

En annen måte å sette dosen fra røntgenundersøkelser i perspektiv på, er å sammenligne den med dosene man hele tiden mottar fra naturlig bakgrunnsstråling. Den naturlige bakgrunnsstrålingen kommer fra naturlig forekommende radioaktive materialer i naturen og fra kosmisk stråling fra verdensrommet. Lavdoseundersøkelser av lunger, tenner og lemmer involverer tilsvarende doser som de vi mottar i løpet av et par dager fra naturlig bakgrunnsstråling. Relative høydoseundersøkelser som kontrastundersøkelser av tykktarmen og CT undersøkelser av kroppen gir doser tilsvarende noen år med naturlig bakgrunnsstråling. Typiske ekvivalente tider med eksponering av naturlig bakgrunnsstråling for noen vanlige røntgenundersøkelser er også gitt i ovennevnte tabell.

Siden det tar mange år å utvikle kreft forårsaket av røntgenstråling vil risikoen bli ytterligere redusert for personer som er gamle når de utsettes for bestrålingen. For personer som er over 60 år når røntgenundersøkelsen utføres er det rett og slett ikke tid nok i den gjenværende levetid til å utvikle stråleindusert kreft. På den annen side, barn som gjennomgår røntgenundersøkelser kan få doblet risikoen sammenlignet med en voksen person for en og samme røntgenundersøkelse, siden forventet levetid er mye lengre.

Embryo og foster er strålefølsomt under hele svangerskapet og hovedregelen er derfor at man bør unngå direkte røntgeneksponering av buken og bekkenet under denne perioden. Risiko og type skade er imidlertid avhengig av både dosen til foster og stadium i svangerskapet. Generelt sett gjelder at foster er mest strålefølsomt i 1. trimester, mindre strålefølsomt i 2. trimester og minst strålefølsomt i 3. trimester.

Dersom bestråling skjer før det befruktede egget har festet seg i livmoren vil en av to ting skje. Dersom bestrålingen har ført til skade på egget vil det ikke feste seg og ender i en tidlig spontanabort (ofte før man vet at man er gravid). Dersom egget fester seg har ikke bestrålingen ført til noen skade og egget vil utvikle seg til et embryo og siden til et foster.

Typer av skader på embryo og foster deles hovedsakelig inn i misdannelser, skader på sentralnervesystemet og hjernen samt utvikling av ulike krefttyper, spesielt leukemi. Misdannelser har størst sannsynlighet for å inntreffe under organogenesen (uke 3-11 etter konsepsjon), altså den perioden av svangerskapet da organene dannes. Skader på sentralnervesystemet og hjernen har størst sannsynlighet for å inntreffe når disse er under utvikling (uke 8-25 etter konsepsjon). Risiko for kreftutvikling vil være lik under hele svangerskapet.

Risiko for misdannelser og skader på sentralnervesystemet og hjernen er minimal i forbindelse med vanlige røntgenundersøkelser, da det kreves en viss terskeldose (over 100 mGy) før skadene inntreffer. Dosen fra de fleste røntgenundersøkelser ligger godt under denne terskeldosen. Kun veldig omfattende CT undersøkelser av buken og bekken samt kompliserte intervensjonsprosedyrer kan normalt nærme seg disse terskeldosene. På den annen side eksisterer det ingen slik terskeldose når det gjelder utvikling av kreft. Risiko for kreftutvikling er antatt å være lik som for barn generelt og er lik gjennom hele svangerskapet.

Dersom det skulle skje en utilsiktet bestråling av foster mener Strålevernet at det ikke er noen indikasjon for provosert abort dersom dosen til foster ligger under 100 mGy.

Se også StrålevernInfo 15:2005: "Graviditet og røntgenstråling".

En kan trygt amme sitt barn etter en røntgenundersøkelse. Det er heller ikke slik at melken blir påvirket eller forringet av stråledosen fra undersøkelsen.

Strålingen fra røntgenrøret rettes gjennom kroppsdelen man ønsker bilde av, noe blir tatt opp i kroppens organer og vev, mens resten fanges opp av detektor (filmkassett, bildeforsterker, etc.). Et vanlig røntgenbilde kan illustreres som et ”skyggebilde”. Skjellettet tar opp mer stråling enn bløtvev, og vil derfor bli avbildet som lysere partier. For å ta et røntgenbilde bruker man gjerne eksponeringstider på noen millisekunder. Røntgenstråling beveger seg med lysets hastighet, og vekselvirkningen i vev skjer i det øyeblikket strålingen er på. Energien tas opp i form av stråledose til pasienten (mor), og for vanlige røntgenbilder er dosene lave. Når strålingen skrus av blir ikke vevet på noen måte radioaktivt.