Nei. Mobiltelefonen kommuniserer alltid med nærmeste basestasjon. Derifra går samtalen videre via det faste nettet (og eventuelt videre inn på mobilnettet om du ringer till en annen mobiltelefon).

Det finnes ingen vitenskaplige studier som viser at barn er spesielt følsomme for eksponering av radiobølger fra mobiltelefoner. Men både fordi barn har et langt liv foran seg og fordi et barn ikke kan ta ansvar for egne valg og konsekvenser for helse, anbefaler Strålevernet at barn bør bruke håndfrisett og unngå unødig bruk av mobiltelefon.

Så lenge telefonen er i ventemodus sender den kun noen få signaler, men når en samtale kommer så kobler den seg opp mot nærmeste basestasjon og begynner å sende. Telefonen sender også ut en signaturpuls når den bytter basestasjonsområde. Er mobiltelefonen i ventemodus og befinner seg innen ett og samme område en lengre tid sendes det en slik puls med jevne mellomrom.

Deler av den radiofrekvente effekten fra mobiltelefonen kan tas opp i kroppens vev og bli omdannet til varme. Mengden energi som kroppen tar opp måles ved SAR (Specific Absorption Rate), som angis i watt per kilo (W/kg). Den internasjonale strålevernkommisjonen for ikke-ioniserende stråling (ICNIRP) har gitt retningslinjer om at SAR-verdien for publikum ved eksponering av hodet ikke bør overstige 2 W/kg. Temperaturstigningen ved dette nivået betraktes som ubetydelig. De anbefalinger som finns i dag støtter seg på forskning som har pågått i mange år. Grenseverdiene er dessuten satt med stor sikkerhetsmargin. Innenfor EU er det ikke tillatt å selge mobiltelefoner som overstiger 2 W/kg og alle mobiltelefonprodusenter må følge denne standarden. SAR-verdiene oppgis for maksimal sendereffekt og typiske verdier for mobiltelefoner (GSM900) er 0,12 - 1,94 W/kg. Les mer om SAR.

En mobiltelefon både sender ut og tar imot radiobølger. Kontakten mellom mobiltelefoner skjer via basestasjoner, som også tar imot og sender ut radiobølger. Mobiltelefonen tilpasser automatisk sendestyrken til hvor bra kontakten med nærmaste basestasjon er. Ved bra kontakt med basestasjonen sender telefonen med lavere effekt enn ved en dårlig forbindelse. Selv om mobiltelefonens effekt er liten, kan den radiofrekvente effekten bli betydelig når telefonen holdes nær kroppen. Deler av denne kan tas opp i kroppens vev og bli omdannet til varme. Det er flere faktorer som påvirker hvor mye radiofrekvent effekt som absorberes av kroppen. Jo kortere avstanden er til telefonen, desto mer effekt absorberes av kroppen. Holder man telefonen noen centimeter bort fra hodet reduseres mengden absorbert energi betraktelig. Også telefonens utforming og materiale, samt antennens utforming og plassering i telefonen virker inn på hvor mye effekt som tas opp av kroppen. I tillegg er mobiltelefonens frekvens med på å avgjøre hvor langt radiobølgene trenger inn i kroppen.

En mobiltelefon sender ut elektromagnetiske bølger med frekvenser mellom 450 (NMT) – 2200 (3G) MHz. Dette kalles ikke-ioniserende stråling.

Selv om mistanken om skadelige effekter ved bruk av mobiltelefon er svak, kan man ved enkle grep redusere eksponeringen. Det er flere faktorer som påvirker hvor mye radiofrekvent effekt fra en mobiltelefon som absorberes av kroppen. Jo kortere avstanden er til telefonen, desto mer effekt absorberes av kroppen. Holder man telefonen noen centimeter bort fra hodet reduseres mengden absorbert energi betraktelig. Også telefonens utforming og materiale, samt antennens utforming og plassering i telefonen virker inn på hvor mye effekt som tas opp av kroppen. Velg en telefon med lav SAR-verdi, bruk håndfrisett og unngå lange samtaler. Det er også bra å plassere seg slik at mottakingsforholdene er så bra som mulig. Jo bedre mottakingen er desto lavere styrke behøver mobiltelefonen å sende med.

Mobiltelefonene testes ved at man plasserer en mobiltelefon inntil en modell av et menneskehode som er fylt med veske som har samme elektriske egenskaper som hjernen. Deretter måles det elektriske feltet i ”hodet” ved høyeste mulige sendereffekt fra mobiltelefonen. Den maksimale SAR-verdien beregnes ut ifra disse målingene.

Nei. Mobiltelefonen tilpasser styrken på signalet slik at det verken er sterkere eller svakere enn det som behøves for å nå basestasjonen. Er man nær en basestasjon, blir signalene altså mye lavere enn om man skulle befinne seg langt bort. Forutsatt at man ikke har en stor murvegg mellom seg og basestasjonen, da må signalene gjøres sterkere. Dekker man til antennen med skjermingsmateriale, vil det oppleves som dårligere sendeforhold og effekten den sender med vil oppjusteres. Slike forsøk på å ”dempe” radiobølgene fra telefonen, kan altså gi motsatt effekt.

På basis av dagens kunnskap og anbefalte retningslinjer antar man at bruk av mobiltelefoner og andre trådløse telefoner ikke innebærer noen risiko for helseskade. De senere års forskning gir støtte til konklusjonene i tidligere utredninger om at det ikke er sammenheng mellom bruk av mobiltelefon og kreft. På grunn av lang latenstid for mange kreftsykdommer, kan en imidlertid fortsatt ikke foreta en sikker evaluering av kreftrisiko. Og det kan ikke helt utelukkes at svake radiofrekvente felt fra mobiltelefonen kan ha negative helseeffekter. I visse studier har man sett biologiske effekter, men man har ikke kunnet vise om de er skadelige for helsen. Forskning pågår, og det vil ta flere år før man med sikkerhet kan avgjøre om de elektromagnetiske feltene fra mobiltelefonen utgjør en helserisiko for mennesker. Økt risiko for svulster i hodet etter lengre tids bruk har fått en del oppmerksomhet i senere tid, men resultatene er basert på små tall og mer forskning er nødvendig før man kan trekke konklusjoner. Les mer om mobiltelefon og helse.