En vanlig basestasjon med frittstående mast har oftest tre-fire antenner i toppen. De dekker hver sin del i horisontalplanet og har ubetydelig overlapping. Strålingstettheten (i W/m2) foran en av disse antennene påvirkes ikke av de andra. Plasserer man ytterligere et antennesystem i samme mast, f.eks. for en annen operatør, så kommer de antenner som peker i samme retning til å bidra til en høyere strålingstetthet. Antenner som har samme utstrålingsretning samvirker og øker den totale strålingen, men strålingsstyrken er fortsatt langt under anbefalte grenseverdier.

Basestasjonenes antenner sender ut signaler i en bestemte retninger og signalene sendes ut nesten horisontalt. Dette gjør at feltets intensitet på bakken under antennene blir lav. Feltet avtar dessuten raskt med avstanden fra antennen. Er antennene plassert på master eller husfasader betyr dette at publikum ikke vil kunne utsettes for nivåer som overstiger grenseverdiene. Feltstyrken i antennens hovedstråleretning kan innenfor ca. 5 meters avstand overskride internasjonale normer for befolkningen generelt, men antennenes plassering gjør at det sjelden er anledning til å befinne seg der. For å befinne seg i hovedstråleretningen, må man være rett foran antennen i høyde med selve antenneelementet og i den retningen antennen sender.

Fordi antennene sender signalene ut nesten horisontalt, vil feltstyrken i etasjen under takmonterte antenner være svært lav. Antennene har lav utstrålning i andre retninger enn framover og feltstyrken bak antennene er kraftig dempet i forhold til foran. Det betyr at utenfor ca. en halv meters avstand bak antennen vil feltstyrkenivåene være lavere enn internasjonale normer for befolkningen. Disse vurderingene er basert på full sendeeffekt på antennen, noe som sjelden forekommer. Antenner plassert lavt i forhold til bakkenivå sender som regel med redusert effekt, typisk ned i 1-2 Watt sammenlignet med 30 Watt som er maksimal effekt.

I Norge følger vi anbefalingene fra den internasjonale strålevernkommisjonen for ikke-ioniserende stråling, ICNIRP (International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection), og myndighetene i de nordiske landene samarbeider tett om dette temaet. De nordiske strålevernsmyndighetenes felles vurdering er at det ikke finnes vitenskapelig belegg for at mobil telekommunikasjon forårsaker skadelige helseeffekter, verken fra basestasjoner eller fra mobiltelefoner og andre trådløse telefoner, så lenge anbefalte retningslinjer fra ICNIRP ikke overskrides.

En basestasjon består av flere antenneelementer og selve senderen. Senderen er plassert i en egen utstyrshytte eller i et eget rom og er så godt skjermet at feltstyrkenivået i omgivelsene er neglisjerbart sammenlignet med gjeldende retningslinjer. Basestasjonenes antenner er som regel montert i master 10-50 meter over bakken, på fasader eller på tak. Les mer om basestasjoner.

3G er et nytt system for mobiltelefoni som benytter en høyere frekvens enn dagens GSM-nett. Rekkevidden blir kortere og sendeeffekten blir lavere. Dette kompenseres med flere basestasjoner.