Forvaltning

Det er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som gir konsesjon til utbygging og drift av høyspentanlegg. Alle elektriske anlegg med spenning over 1kV er konsesjonspliktige. Dette gjelder blant annet: høyspentledninger, transformatorstasjoner og produksjonsanlegg.

Statnett har ansvar for å utvikle og drifte det norske sentralnettet, som i hovedsak består av 300 og 420 kV linjer.

I tillegg er Norge delt inn i områder hvor NVE tildeler områdekonsesjon til ett nettselskap i hvert område. Dette nettselskapet har tillatelse til å bygge og drive fordelingsnettet innenfor sitt område, for eksempel en kommune. Normalt gis det tillatelse til å bygge luftledninger og kabelanlegg med spenning inntil 22 kV. I noen byer er konsesjonen utvidet til også å omfatte kabelanlegg med spenning inntil 132 kV.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) forvalter på sin side forskrift om elektriske forsyningsanlegg. Formålet med denne forskriften er å sikre at elektriske forsyningsanlegg prosjekteres, utføres, driftes og vedlikeholdes slik at de ikke utgjør noen fare for liv, helse og materielle verdier og samtidig ivaretar den funksjonen de er tiltenkt.

Statens strålevern er landets fagmyndighet på stråling og ivaretar helseaspektene knyttet til eksponeringen for elektromagnetiske felt fra høyspentanlegg.

Kommunene kan også innta en sentral rolle ved å ta hensyn til eksponering for elektromagnetiske felt fra høyspentanlegg i sin arealplanlegging og ved behandling av byggesøknader.

Forvaltning etter forsvarlighetsprinsippet
Forvaltningen av høyspentledninger har vært praktisert i tråd med føre var-prinsippet i henhold til NOU 1995:20. Prinsippet benyttes når det er behov for å fatte beslutninger om tiltak og reguleringer på et mangelfullt vitenskapelig grunnlag. En slik vitenskapelig usikkerhet innebærer at man kjenner til hvilke konsekvenser som kan forekomme, men ikke sannsynlighetene. I slike tilfeller anbefales altså forebyggende tiltak tross lite kunnskaper.

Kunnskapssituasjonen vedrørende magnetfelt og helse er i dag mer avklart enn tidligere og den absolutte risikoen ved felteksponering fra høyspentanlegg vurderes som meget lav.

Føre var-prinsippet erstattes dermed av forsvarlighetsprinsippet som innebærer at all eksponering for elektromagnetiske felt skal være forsvarlig. Det settes dermed kriterier for når og hvilken risiko som kan aksepteres.

Kunnskapsgrunnlaget for å fastsette strengere og mer konkrete grenseverdier for mulige langtidseffekter er i dag for mangelfullt. Man setter derfor ikke noen ny nasjonal grenseverdi. Dette samsvarer med vurderinger fra andre land og fra Verdens helseorganisasjon som har vurdert spørsmålet om nye grenseverdier for magnetfelt basert på kreftrisiko. Ikke å fastsette bestemte grenseverdier betyr aksept for at det legges ulik vekt på magnetfelt fra sak til sak, fordi øvrige faktorer som må vurderes i forbindelse med kravet til forsvarlighet kan være forskjellige. Det er en samlet vurdering av konkrete fordeler og ulemper som må være grunnlaget for vedtak i enkeltsaker.
 
Ved planer om nye bygg nær høyspentledninger, nye høyspentledninger nær bygg eller opprusting av eksisterende høyspentledninger skal man velge de alternativer som gir lavest mulig magnetfelt når dette kan forsvares i forhold til merkostnader eller andre ulemper av betydning. Det anbefales 0,4 μT som et utredningsnivå. 

0,4 μT som utredningsnivå
For å bidra til en enhetlig praksis ved bygging av nye boliger eller nye høyspentanlegg er anbefalingen at det utredes hvorvidt kravene til forsvarlighet i henhold til strålevernlovgivningen er oppfylt. På grunnlag av forskningsresultater har man satt et magnetfelt på 0,4 μT i årsgjennomsnitt som et utredningsnivå. Dette innebærer at hvis felteksponeringen i berørte boliger blir høyere enn 0,4 µT ved slike nyetableringer skal det gjennomføres et utredningsprogram. Utredningen skal gi grunnlag for å vurdere tiltak som kan redusere magnetfeltene og inneholde beregninger som blant annet viser merkostnader og andre ulemper. Slike utredninger kan gjennomføres i medhold av allerede gjeldende regelverk om krav til konsekvensutredninger og andre krav til saksutredning og saksbehandling - i hovedsak gjennom energiloven og plan- og bygningsloven.

Utbygger vil være ansvarlig for å gjennomføre et slikt utredningsprogram.

Forholdene må vurderes spesifikt for det enkelte tilfelle, og ses i sammenheng med andre faktorer som bekymring, visuelle hensyn og arealutnyttelse. Resultatet kan derfor bli at ulike eksponeringsnivåer aksepteres for ulike anlegg fordi forholdene varierer mye fra sak til sak og fra kommune til kommune.

Utredningens innhold
På utredningssiden bør en ved alle planer om nye bygg, da særlig boliger, skoler
og barnehager, ved ledninger og nye ledninger ved bygg:

• kartlegge eksponeringssituasjonen i bygg som ved gjennomsnittlig strømbelastning over året kan få magnetfelt over 0,4 μT og dermed omfanget av konfliktsituasjoner
• drøfte mulige tiltak for å redusere magnetfelt og konsekvenser av tiltak, herunder merkostnader, fordeler, ulemper og mulige målkonflikter
• henvise til oppdatert kunnskapsstatus og sentral forvaltningsstrategi. Med et slikt innhold vil utredningene gi en kunnskapsmessig basis, uansett hvilken vekt man legger på elektromagnetiske felt og helse i den endelige beslutning.

Tiltak ved nyanlegg
Den foreliggende risiko for en svak økning i leukemitilfeller hos barn ved varig opphold nær høyspentledninger tilsier at en bør søke å unngå nyetablering som innebærer feltpåvirkninger der dette kan gjøres uten større kostnader og ulemper. Ved planer om nye bygg nær høyspentledninger, nye høyspentledninger nær bygg eller opprusting av eksisterende høyspentledninger bør en derfor foreta utredninger og vurdere tiltak. Det presiseres at også skoler og barnehager faller inn under «bygg» i denne sammenheng.

For nye bygg ved eksisterende høyspentledninger er det aktuelle tiltak normalt å øke avstanden til ledningen. For nye ledninger er aktuelle tiltak normalt å endre trasé eller lineoppheng. Det vil blant annet si at kabling av høyspentledninger kun av helsehensyn normalt ikke vil være aktuelt som tiltak mot magnetfelt. Valg av jordkabel i stedet for luftledning vil kunne redusere feltene eller flytte feltpåvirkningen til et annet sted. Kabling på høyere spenningsnivåer er et svært kostbart tiltak. Hvis en luftledning som har mange bygg helt i byggegrensen på begge sider, erstattes av en jordkabel i samme trasé, kan feltene i de nærmeste hus fortsatt være betydelige etter kabling. For å unngå økte felt i bygninger, vil tiltak mot slike feltkilder være like relevante som tiltak knyttet til luftledninger.

Generelle retningslinjer ved vurdering av tiltak

• Ved nyetablering av bygg, høyspentanlegg eller opprustning av slike anlegg bør en søke å unngå at bygg får magnetfelt over utredningsnivået på 0,4 μT. Høyere eksponering kan aksepteres dersom konsekvensene ved feltreduserende tiltak blir urimelig store.
• For nye hus ved eksisterende høyspentledninger er det aktuelle tiltak normalt å øke avstanden til ledningen. For nye ledninger er aktuelle tiltak normalt endret trasé eller lineoppheng. Kostnadskrevende kabling på høyere spenningsnivåer eller riving av hus vil normalt ikke være aktuelle forebyggingstiltak.
• Magnetfeltnivået som tilsier utredninger (0,4 μT) betyr at en bør vurdere tiltak, men dette må ikke tolkes som en grense der tiltak alltid skal gjennomføres. Den enkelte sak må vurderes individuelt og andre viktige hensyn kan tilsi at det legges større eller mindre vekt på magnetfelt.

Eksisterende anlegg
Med dagens kunnskaper og beskrivelse av risikosituasjonen vil riving av bygg eller fjerning av eksisterende ledninger med grunnlag i forhøyet magnetfelt generelt være et for drastisk tiltak. Generelt vurderes forebyggingstiltak for situasjoner og påvirkninger der en har indikasjoner på negative helsevirkninger. Der forebyggende tiltak gir kostnader eller ulemper for den enkelte eller samfunnet, forutsettes imidlertid et rimelig forhold mellom nyttevirkning og kostnader eller andre ulemper fra tiltakene.

Full sanering av eksisterende magnetfeltpåvirkning vil koste flere milliarder kroner og kan vanskelig begrunnes. Med de begrensede helseeffekter, selv for den eksponerte gruppe, og de store kostnader ved fraflytting og erstatning av hus eller ved kabling, vil forholdet mellom nytte og kostnader ved slike tiltak bli uforsvarlig.

Ved små risikofaktorer er virkemidlet fra samfunnet normalt økt informasjon, slik at den enkelte aktør ut fra kunnskap om eventuell tilleggsrisiko kan tilpasse seg dette etter egne vurderinger og muligheter.

Informasjon
Bekymringen i befolkningen er høyere enn risikonivået skulle tilsi. Lett forståelig faktainformasjon vil kunne bidra til å redusere eller fjerne unødvendig bekymring. God informasjon er også nødvendig for publikum som grunnlag for å treffe egne valg når det gjelder bolig nær høyspentanlegg.

Informasjonsoppgaven skal ivaretas av Statens strålevern og NVE, men må også formidles av kommunene og netteiere. Det er derfor viktig at lokale fagmyndigheter er godt informert om faktiske forhold og bidrar til at sentrale myndigheters informasjon er tilpasset lokale forhold. Informasjonen som formidles bør omfatte både eksterne og interne feltkilder og skissere kunnskapsstatus om risiko for helseskade.

Informasjonsbehovet skal også i noen grad ivaretas ved at netteier bidrar aktivt med faktaopplysninger om sine anlegg, særlig om forventet magnetfelt i bygg nær konkrete nettanlegg. På forespørsel fra utbyggere eller byggeiere skal ansvarlig nettselskap kunne beregne magnetfelt ved husvegg ut fra oppgitte avstander, gi fakta om ledningens type og årlig gjennomsnittsbelastning, alternativt utføre målinger og beregnet årsgjennomsnitt på grunnlag av dette.

Netteier må også kunne formidle relevante opplysninger utarbeidet av andre, samt inneha kunnskap om forskningsstatus på helseeffekter, forvaltningsstrategi og gjeldende lovverk.