Safeguards, ikke-spredning og fysisk beskyttelse

Kontroll med nukleært materiale innebærer oversikt over mengder og plassering av de ulike typer materiale for å hindre at nukleært materiale kommer på avveie. Her er fysisk beskyttelse et viktig tiltak.


Årlig foretar IAEA inspeksjoner på norske atomanlegg.

Historikk
Nukleært materiale til bruk i atomvåpen ble først produsert på 1940-tallet. Først ute var USA og Storbritannia, etterfulgt av Russland, Frankrike og Kina. Hemmeligholdet rundt denne virksomheten var stor på 1940-tallet, men på 1950-tallet ble dette gradvis annerledes. I 1953 holdt USAs president Dwight D. Eisenhower sin berømte ”Atomer for fred”-tale i FN, som senere skulle føre til opprettelsen av IAEA. Undertegningen av Ikkespredningsavtalen (NPT) i 1968 utvidet IAEAs kontroll med safeguards i til å omfatte alle medlemsland av NPT, men med unntak for de fem våpenstatene. Før den tid var det også kontroll med nukleært materiale, også i regi av IAEA, men i hovedsak i regi av de største leverandørene av slikt materiale, i første rekke USA. Som en kuriositet kan det nevnes at IAEA hadde sin aller første safeguardsinspeksjon i 1962 ved inspeksjon av nulleffektsreaktoren NORA på Kjeller. Norge var forøvrig det første land i verden etter kjernevåpenstatene og Canada som fikk i drift en forskningsreaktor.

I dag er alle land som har undertegnet NPT underlagt IAEA safeguards, med unntak av de fem våpenstatene nevnt ovenfor. Disse landene har forpliktet seg til å hindre spredning av nukleært materiale og ruste ned eksisterende kjernevåpenarsenaler (gjelder våpenstatene), men skal på dette grunnlaget ha rett til å bruke kjernekraft til fredelige formål. Fremdeles er det store mengder nukleært materiale som ikke er underlagt safeguards. Dette gjelder i stor grad våpenstatene, som bare har en liten del av sine anlegg under IAEA safeguards, og da på frivillig basis. De tre landene utenfor NPT, Israel, India og Pakistan, har også store mengder nukleært materiale som ikke er under safeguards. Det bør nevnes at noen sivile anlegg i disse landene er underlagt IAEA safeguards. I tillegg er det enkelte land som trolig arbeider med å tilegne seg kjernevåpen og unndrar seg IAEA safeguards.

Norges forpliktelser
Ifølge NPT (5. mars 1970) har Norge forpliktet seg til å ha kontroll med hvor mye nukleært materiale som er i landet, og hvor dette materialet til enhver tid befinner seg. Gjennom kontrollavtale mellom Norge og IAEA (1. mars 1972) er Norges forpliktelser nærmere spesifisert. Tilleggsprotokollen (16. mai 2000) gir IAEA bedre mulighet til å kontrollere at Norge oppfyller forpliktelsene sine i forhold til NPT, blant annet ved uanmeldte inspeksjoner. ”Integrated safeguards” er oppnådd når kombinasjonen av det tradisjonelle safeguards regimet og tilleggsprotokollen er slik at både de økonomiske kostnader og effektiviteten for å kontrollere et lands nukleære beholdning er optimal. Norge er et av de få land i verden som har implementert dette regimet fullt ut.

Ved implementering av Tilleggsprotokollen ble det satt strengere krav til kontroll med nukleært materiale, noe som blant annet medførte at det ble regnskap og meldeplikt på nukleært materiale hos små brukere. Som en konsekvens av Tilleggsprotokollen ble forskrift av 12. mai 2000 om besittelse, omsetning og transport av nukleært materiale og flerbruksvarer innført. I denne forskriften settes det krav til at eier/bruker skal ha oversikt over og rapportere utarmet uran til kontrollorganet i Norge. Kontrollorganet i Norge er Statens strålevern.

I Norge befinner det meste av det nukleære materialet seg hos Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller og i Halden. Noe befinner seg også rundt om i Norge. Dette gjelder i stor grad utarmet uran brukt som skjermingsmateriale. IFE har to forskningsreaktorer, JEEP II (2 MW) og HBWR (25 MW). Kontroll av nukleært materiale innebærer blant annet kontroll og regnskapsførsel med uran til produksjon av ferske brenselselementer, brenselselementer i reaktor, brukt brensel lagret på anleggene og biter av brensel til undersøkelse.

Som ansvarlig for safeguards i Norge gjennomfører Statens strålevern flere inspeksjoner ved IFE årlig. Inspeksjoner sammen med mottatt dokumentasjon ved flytting av nukleært materiale danner grunnlaget for Strålevernets rapportering til IAEA. Strålevernet rapporterer jevnlig til IAEA, både når det gjelder flytting av nukleært materiale mellom ulike definerte områder i Norge og Norges forpliktelser i henhold til tilleggsprotokollen. Årlig foretar IAEA i tillegg til hovedinspeksjonen et par uanmeldte inspeksjoner, inkludert tilleggsinspeksjoner, av norske atomanlegg. Slike inspeksjoner kan være opptelling av nukleært materiale, visuell inspeksjon, prøvetaking, verifisering av tomme posisjoner i reaktor eller lager, skifte av segl etc.

Fysisk beskyttelse
Den andre pilaren i arbeidet for kontroll av nukleært materiale er fysisk beskyttelse av materialet og de anlegg der materialet befinner seg. Rent teknisk består dette av adgangskontroll, overvåking, alarmanlegg og vakthold. Internasjonalt er det inngått en traktat på dette området og denne traktaten, Konvensjonen om fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg, ble utvidet til å gjelde alle typer anlegg og bruk, lagring og transport av nukleært materiale i juli 2005. Konvensjonen forutsetter implisitt at partene følger opp de anbefalinger som IAEA gir i sine publikasjoner. I Norge er dette gjennomført via en egen forskrift fra 1984.